I 1951 kom spesialskoleloven som skulle sikre et undervisningstilbud til elever som ikke “passet inn” i den ordinær skole. I de glade 60-åra ble det sett kritisk på denne segregerte formen for undervisning, man ønsket seg heller en inkluderende skole. Samtidig var en kritisk til at kommunene ikke fulgte opp sitt tilsynsansvar ovenfor de elevene som var plassert i spesialskolene da det hadde kommet fram overgrep på elevene ved disse skolene. I 1969 foreslo derfor Blomkomiteen et spesialskolesystem, som skulle integrere flest mulig i ordinær skole, men skulle plasseres i egne klasser. I 1987 fikk alle rett til å gå på sin nærskole. Skolene kunne ikke lenger avvise “de vanskelige elevene” og sende dem til spesialskole. Men med en forutsetting, med mindre de ønsket det selv. I 1992 ble nesten alle spesialskoler i Norge avviklet. Og nå i 2011 er stortingsmelding “Læring og felleskap” lagt frem. En melding som omhandler hele det spesialpedagogiske feltet, og ønsker et enda tydeligere fokus på inkluderende fellesskapskole. Meldingen har et fremtredende budskap: Det ordinære skoletilbudet skal bli bedre – da vil færre ha behov for spesialundervisning.
Det er ingen tvil om at vi vet mer om hva som er god opplæring for disse elevgruppene enn vi gjorde før. Ikke bare forskningsmiljøene vet mer. Det er en større bevissthet om, og aksept for, spesielle lærevansker idag enn det var for 20 år siden. “Folk flest” vet hva spesielle lærevansker er, og forbinder det ikke lenger med å være ubegavet eller utagerende. Det har vært en eksplosjon i utvikling av spesialtilpasset programvare og utstyr for de med spesielle lærevansker. Hverdagen for de som bruker programmene er forandret fullstendig. Datahjelpemidler åpner dører både for innlæring og formidling av informasjon. Med alt som har hendt den siste tiden, har det virkelig ikke blitt bedre? Min påstand er at den totale situasjonen er rimelig uforandret. Dagens ungdom med spesielle lærevansker har kanskje bedre ferdigheter enn ungdom for 20 år siden. Men det hjelper lite når kravene til skriftlighet har økt med det dobbelte enn det var tidligere. Det totale bildet er at elever og voksne med spesielle lærevansker fortsatt kommer til kort i det norske skolesystemet. Det finnes knapt et yrke der man kan fungere uten å kunne lese og skrive skikkelig. Det stilles høye krav til ferdigheter i de fleste yrker en prøver å trå inn i. Selv yrker som tradisjonelt er helt praktiske fører med seg noe skriftlig arbeid. Dette fokuset har også økt i norsk skole. Basisferdigheter skal det arbeides med i samtlige fag. Eleven trekkes for stavefeil på historieprøven. En elev på elektrofag skal lære seg diktanalyse. Uten ståkarakter i engelsk får du ikke fagbrev.
Den politiske satsninger for de med lærevansker Norge er en “Å vente-og-se” holdning, som er skadelig og utbredt og har med økonomi å gjøre. Tross en absolutt rett til å få barnet utredet, opplever mange at skolene venter i flere måneder, noen ganger år. Det tar også tid fra utredningen er ferdig til vedtak fattes og tiltak settes igang. En kan spørre om Pedagogisk Psykologisk Tjenester (PPT) burde vært underlagt fylkene, eller fylkesmannen, og ikke noe som kan påvirke PPT i henhold til kommunal økonomi. Nå skal det sies at PPT ikke skal ta hensyn i så måte, men så lenge det kan stilles tvil om dette er det grunn til å se på denne problemstillingen.
Noe annet som er viktig i denne problemstillingen er at det er helt avgjørende at læreren har en kunnskap om ulike pedagogiske metoder tilpasset den enkelte, bruk av lydbøker og tekniske hjelpemidler. De med spesielle lærevansker må gis muligheten til å vise hva de kan, ved at prøver og eksamen tilrettelegges. Det er på tide å se hele menneske, ikke bare det som har med innlæring å gjøre.